Ta plass!

En retorisk analyse av taler til jernbanedemonstranter.

Innledning

Retorikken vil påvirke publikum. Hele målet med å stille seg opp for å tale til en forsamling må være fordi du på en eller annen måte vil oppnå noe bestemt med publikum. Gjennom retorikkens metoder skal en taler kunne se hvilke overtalelsesmuligheter som ligger i ethvert materiale (Aristoteles, 2006, s. 25). Metodene kan brukes av taleren til å enten å forsøke å overbevise et publikum om sitt syn, eller videre styrke en felles oppfatning taleren deler med publikum. Forstår vi retorikken som strategiske handlinger legger vi til grunn at formålet med å tale er å oppnå det målet man vil nå (Berge, 2014).

Hvordan taleren framstår og framfører talen er av stor betydning. Hvordan kan standpunkt og felles eller avvikende virkelighetsforståelse med publikum påvirke hvordan taleren framfører sin tale? Det er mitt utgangspunkt for denne oppgaven.

En aktuell sak i det politiske Norge høsten 2018 har vært om EUs fjerde jernbanepakke. Selve saken har ikke fått veldig mye offentlig oppmerksomhet, og i det store politiske bildet druknet i alle andre saker. Saken har likevel fått noe oppmerksomhet i forbindelse med Regjeringens konkurranseutsetting av Sørlandsbanen, fordi jernbanepakken til EU inneholder «krav som legger til rette for økt bruk av konkurranse» (Samferdselsdepartementet, 2018b). Selv om pakken inneholder mer enn kun dette, virker det å være hovedpoenget i kritikken. Torsdag 11. oktober arrangerte en rekke organisasjoner knyttet til jernbanen en politisk markering og demonstrasjon foran Stortinget. Blant talerne på markeringen var både personer fra arrangørene, blant annet Norsk Lokomotivmannsforbund, LO og Norsk Jernbaneforbund i tillegg til politikere fra flere partier. Samferdselsminister Jon Georg Dale stilte opp og talte til forsamlingen.

I denne oppgaven vil jeg gjøre en sammenlignende retorisk analyse av to av talene fra markeringen. På den ene siden vil jeg se på på talen til samferdselsminister Dale, med utgangspunkt i at han både er statsråd med ansvar for feltet, og i tillegg er uenig i det de oppmøtte mener er riktig å gjøre. For å gå til den andre siden av det politiske spekteret vil jeg også se på talen til SV-leder Audun Lysbakken. Som leder for et opposisjonsparti har Lysbakken definitivt en annen rolle enn en statsråd, og han leder også et parti som er uenig med regjeringen og statsråden, og enig med publikum. Med utgangspunkt i kairos og den retoriske situasjonen vil jeg se på hvordan de to talerne griper an situasjonen. Videre vil jeg se på hvordan deres utgangspunkt og mål med talen preger framførelsen – deres actio. Hvordan tar de plass på demonstrasjonstogets scene?

Den retoriske situasjon

Allerede antikkens retorikere forstod viktigheten av situasjonen en taler står overfor. Fra den klassiske retorikken har vi begrepet ​kairos​ som beskriver den rette tiden. Kairos kan beskrives som ​rette ord i rette tid​, og foreligger når tiden er inne. Men kairos må gripes. Det ligger muligheter i kairos, og det avgjørende er hvordan man utnytter mulighetene. Å evne å gripe situasjonen er helt essensielt for en taler, for den er en av de største ressursene en taler har (Andersen, 1995, s. 22–23).

Fra mer moderne retorikk har vi begrepet ​den retoriske situasjon​ fra Lloyd F. Bitzers (1968) artikkel med samme navn. En retorisk situasjon preges av at det er en mangel, og at denne kan løses med ord. Ifølge Bitzer har situasjoner mangler eller problemer som inviterer til forandring. I situasjonen ligger det noe som krever en respons eller reaksjon, som på en eller annen måte forsøker å endre situasjonen til det bedre. Hvis denne endringen kan startes og skje helt eller delvis gjennom kommunikasjon er det en retorisk situasjon. Selv om ikke Bitzer selv henviser til kairos er hans oppfatning av den retoriske situasjon i stor grad sammenfallende med det klassiske kairos-begrepet. Kairos legger mer vekt på hvilke muligheter som ligger i en situasjon, og at det er opp til taleren å gripe de mulighetene. Bitzers definisjon bærer mer preg av tvang. Det ligger ikke bare gripbare retoriske mulighet i en situasjon, men situasjonen ​krever​ visse typer respons (Kjeldsen, 2006, s. 80). I mer moderne teori er det en oppfatning om at den retoriske situasjon ligger mer et sted mellom publikums behov og talerens mulighet til å påvirke. Taleren er ikke bare et offer for situasjonen og det som ligger i den, men kan også selv påvirke den. Påvirkningen er mulig fordi taleren selv er en del av situasjonen og både tar inn tilbakemeldinger fra publikum og tolker i hvilken retning situasjonen utvikler seg. Med denne forståelsen blir den retoriske situasjonen en dynamisk og levende prosess (Gelang, 2008, s. 32).

Den retoriske situasjon består av tre bestanddeler: et påtrengende problem, et retorisk publikum og tvingende omstendigheter (etter Kjeldsens oversettelse av Bitzer, 1968/1997).

Det påtrengende problemet er en ufullkommenhet som presser seg på, en hindring, noe som venter på å bli gjort. Det er til enhver tid mange påtrengende problemer, men ikke alle er retoriske. Et problem som ikke kan modifiseres eller løses er ikke retorisk. Dette gjelder for eksempel årstidene, døden eller naturkatastrofer. Problemer som kan løses kun med andre midler enn kommunikasjon er heller ikke retoriske. Det påtrengende problemet kan både være problemer som kan løses på ulike måter, men det kan også forstås som en forventning i situasjonen. En prisvinner som forventes å holde en takketale, eller politikere som forventes å tale på en politisk markering. Det påtrengende problemet inviterer til handling (Bitzer, 1968; Kjeldsen, 2006, s. 81–83).

Retorikken vil påvirke, så taleren må identifisere et retorisk publikum. Bitzer påpeker at det retoriske publikummet ikke må blandes med tilfeldige tilhørere. Det retoriske publikummet består kun av de som både kan påvirkes av diskursen og bidra til den forandring diskursen ønsker å skape. Ifølge Bitzer kan det være flere påtrengende problemer i en situasjon, men at det alltid er et av dem som er styrende. Hvilket påtrengende problem som er styrende vil også ha følger for hvem det retoriske publikummet er. Etter at taleren har identifisert det påtrengende problemet må den overbevise publikum om sitt syn på saken, sånn at det retoriske publikummet handler (Bitzer, 1968).

Siden det påtrengende problemet består av både faktiske forhold og en tilhørende interesse er det fire måter en taler og et publikum kan oppleve situasjonen på. De kan være enige om både de faktiske forhold og interessen, for eksempel at biler skaper svevestøv (forhold) og at svevestøv er skadelig og må begrenses (interesse). Alternativt kan de være enige om de faktiske forhold, men uenige om interessen, for eksempel enige om at klimaendringer er reelle (forhold), men uenige om hvorvidt de er menneskeskapt eller ikke og dermed hva som må gjøres (interesse). En tredje mulighet er at taler og publikum deler den samme interessen, men er uenige om de faktiske forhold. For eksempel kan to politiske partier begge være for å beholde kontantstøtten (interesse), men de har ulik begrunnelse for hvorfor de er for den (forhold). Til sist kan taler og publikum være uenige om både de faktiske forhold og interesser. For eksempel forkjempere for bygging av ny motorvei, som både mener ny vei ikke vil føre til mer trafikk (forhold), og selv om den skulle gjøre det mener at den må bygges uansett (interesse) (Kjeldsen, 2006, s. 83–85).

En taler som vil skape forandring må vite hvordan publikum kan overbevises om sitt syn. For det første må taleren vekke tilhørernes interesse. Graden av interesse påvirkes blant annet av sannsynligheten for at de faktiske forhold eksisterer eller vil skje, og av hvor direkte og personlig publikummet vil oppleve det. For det andre påvirkes publikum av muligheten for å konfrontere og endre problemet. Taleren må klare å overbevise publikum om at problemet faktisk kan løses, og at publikummerne selv må fungere som formidlere av endringer. Hvor stor risiko problemet utgjør, hvor forpliktet mottakeren føler seg til å bidra, kunnskap om situasjonen og krav om umiddelbar handling vil også være elementer som bidrar til å overbevise publikum. Alle disse elementene bidrar til de muligheter og begrensninger som finnes i situasjonen – de tvingende omstendighetene (Kjeldsen, 2006, s. 85–86).

Den retoriske situasjonen inneholder nemlig en rekke personer, hendelser, gjenstander og relasjoner som er en del av situasjonen, og fungerer som rammer taleren må jobbe innenfor. De tvingende omstendighetene kan både være hindringer for taleren, men også muligheter den må benytte seg av. Bitzer henviser til Aristoteles’ oppdeling i retorisk fagtekniske (ethos, logos, pathos) og ikke-fagtekniske (ikke-retoriske) bevismidler, og peker på to hovedtyper: de som stammer fra eller styres av taleren og dens metode, og de andre situasjonsspesifikke forhold som er virksomme (Bitzer, 1968). Det kan være alt fra fysiske forhold, som at taleren må tale høylytt på en talerstol, til kulturelle eller psykiske forhold som for eksempel at holdninger hos publikum står i motsetning til talerens budskap (Kjeldsen, 2006, s. 86–87).

I den retoriske situasjonen har vi altså en taler som skal løse et påtrengende problem. Taleren må oppdage og utnytte omstendighetene, sånn at talen vil påvirke og overbevise det retoriske publikummet. Dermed er både taleren og publikum en del av situasjonen. Samspillet mellom publikum og taler kan ha stor betydning (Kjeldsen, 2006, s. 87). Det gir avsenderen kontroll i situasjonen ved at den kan innstille seg på tilhørerne. Men det gir også tilhørerne stor makt, ved at taleren må innrette seg etter dem. Taleren kan dermed bli både brutt ned og bygd opp av samspillet med publikum. Den store greske retoren Demosthenes mente at taleevnen blir lammet dersom taleren bare møter motvilje fra tilhørernes side (Andersen, 1995, s. 25). Hvordan stemmer det med to norske politikernes taler til en demonstrerende forsamling?

Demonstrasjonstogets retoriske situasjon

Som nevnt i innledningen vil jeg altså se nærmere på to av talene til demonstrasjonen med tittelen «EUs jernbanepakke må stoppes. Privatisering er en avsporing.». De to talerne jeg skal undersøke er fra samferdselsminister Jon Georg Dale og SV-leder Audun Lysbakken. Transkripsjon, med link til video av talene, ligger vedlagt. I denne saken representerer de to veldig forskjellige utgangspunkt. Dale er for det første statsråd og medlem av regjeringen hvis politikk det demonstreres mot. Følgelig er han da også forkjemper for det demonstrantene er mot. Audun Lysbakken er stortingsrepresentant og leder for et opposisjonsparti. Lysbakken og partiet hans er også enig med demonstrantene og mot standpunktet til Dale og regjeringen. Med dette som utgangspunkt, la oss se hvordan den retoriske situasjonen er for de to.

Som Bitzer skriver vil det i enhver situasjon kunne være flere påtrengende problemer, og det er det også her. For begge to ligger det mest åpenbare påtrengende problemet klart i dagen; de er invitert til å holde en tale på arrangementet. Dette ligger altså som en forventning i situasjonen. Litt mer bakenforliggende ligger det påtrengende problemet som er selve kjernen i saken – den politiske avgjørelsen som skal fattes på Stortinget om Norge skal si ja eller nei til EUs fjerde jernbanepakke. Bitzer peker på at det i enhver retorisk situasjon er minst ett kontrollerende problem som fungerer som et organiserende prinsipp. I denne saken er det den faktiske politiske saken som fungerer som det. Det er denne saken, og det faktum at de er uenige om Norge skal si ja eller nei til jernbanepakken, som legger føringene for hvordan de to talerne griper an situasjonen og henvender seg til publikummet.

I tillegg er det flere andre påtrengende problemer i situasjonen. For Dale kan det spille inn at han er ny i rollen som samferdselsminister. Han tok over posten 31. august, og talen ble holdt 11. oktober. Han tok samtidig over den pågående jernbanereformen, som har til hensikt å konkurranseutsette flere av jernbanestrekningene i Norge (Samferdselsdepartementet, 2018a). Reformen virker å være et prestisjeprosjekt for regjeringen. Selv om EUs jernbanepakke ikke direkte berører reformen handler den også om videre konkurranseutsetting av jernbanen, så de to temaene kan leses inn i samme kontekst. Som ny samferdselsminister er det grunn til å tro at Dale opplever det som svært viktig å bygge legitimitet rundt reformen og videre vise at de vedtakene regjeringen gjør for jernbanen er en satsing og ikke, som kritikerne påstår, en forverring.

Det er på grunn av Norges medlemskap i EØS at diskusjonen om EUs jernbanepakke kommer opp. Pakken er noe alle EU-land må implementere. Norge som EØS-medlem har mulighet til å si nei. For Lysbakken, som EU- og EØS-motstander leses også det at dette kommer fra EU inn i situasjonen som et påtrengende problem. Dale på sin side sier i talen at han også er EU-motstander, men at jernbanepakken likevel er bra. Lysbakken peker i stedet på at EØS-medlemskapet er en «abonnementsordning på høyrepolitikk, på markedspolitikk».

De to deler altså de påtrengende problemene om forventing til at en tale skal holdes, og saken som skal stemmes over i Stortinget. I tillegg har de to noen flere påtrengende problemer å ta hensyn til når de skal tale til og overbevise publikum om sitt syn.

Det er ett retorisk publikum som er dominerende i denne situasjonen, og det er de oppmøtte demonstrantene. Det er dem talerne først og fremst henvender seg til, siden det er de som skaper det påtrengende problemet med demonstrasjonen og forventning til respons. Disse har også både interesse av saken, og kan også sies å ha evne til å formidle den endring diskursen søker å skape. De ønsker i hvert fall å formidle endring. Samtidig kan vi tenke oss en rekke andre retoriske publikum. I dagens sosiale medier-verden spres videoer som aldri før, og hele markeringen ble også streamet direkte på Facebook. Journalister kan være et annet publikum. Likevel, begge de to talerne virker å ha innrettet sin tale spesifikt mot det retoriske publikummet vi finner på markeringen foran Stortinget.

Men det er ingen av disse demonstrantene på Eidsvolls plass foran Stortinget som skal stemme over denne saken i folkeforsamlingen. Det er det Lysbakken og de andre stortingsrepresentantene som taler på arrangementet som skal. I denne forståelsen av den retoriske situasjonen er det demonstrantene som har et påtrengende problem: regjeringen er i ferd med å innføre et EU-direktiv de ikke ønsker. Demonstrantenes publikum er dermed de folkevalgte, til tross for at det er de som står på scenen. Da er vi igjen tilbake til den makten tilhørerne i en situasjon utøver. Siden det i denne retoriske situasjonen er åpenbart hva publikum mener, de stiller opp på politisk markering for saken, legger dette samspillet føringer for de ulike talerne.

Dale står overfor et publikum som hverken deler oppfatning av faktiske forhold eller interesser med ham. Dale argumenterer ut ifra et syn om at EUs fjerde jernbanepakke vil styrke norsk jernbanes konkurransekraft, og at det er den viktigste grunnen til å si ja. Han belegger det med at grensekryssende trafikk er viktig for Norge, og peker på at det derfor trengs et harmonisert regelverk. Dale argumenterer også for at synet til demonstrantene er feil på flere områder. For eksempel peker han på at kritikerne mener det vil gå ut over sikkerheten, noe Dale slår tilbake ved å si at Statens jernbanetilsyn skal føre tilsyn og kontroll. Han går også inn i privatiseringsdebatten ved å si at det fortsatt er den norske regjeringa som skal vedta hva slags anbud en legger ut. Han viser også til at Norge allerede har innført EUs tre første jernbanepakker, og sier at «det var samme advarslene da, og det gikk tross alt bra».

At Dale og demonstrantene hverken deler oppfatning av de faktiske forhold eller interessene kommer tydelig til syne i løpet av talen. Dale blir møtt med spredt applaus når han kommer opp på scenen. Både underveis i talen, og spesielt når han er ferdig å tale, blir han buet på av publikum. De uttrykker tydelig sin misnøye og uenighet. Når Dale sier at han er for jernbanepakka fordi han har «vurdert hva som ​faktisk​ ligger i forslaga» får han kontant tilsvar fra en i publikum: «Det har vi og!».

At Lysbakkens utgangspunkt med publikum er noe helt annet enn Dales kommer til syne med en gang. Der Dale ble møtt med spredt applaus blir Lysbakken møtt med jubel og unison applaus når han entrer scenen. Publikum vet allerede hva disse to står for, og de bruker sin makt til å vise talerne hva de mener om det.

De to talerne har veldig forskjellige situasjonsspesifikke forhold som tvingende omstendigheter. Det ser vi komme til uttrykk gjennom publikums umiddelbare respons til de to. Disse psykiske eller kulturelle omstendighetene er også ofte de viktigste, og kan være de vanskeligste å overvinne fordi de er preget av begrensninger eller motstand (Kjeldsen, 2006, s. 87). Dale står overfor en vanskelig oppgave, hvor målet er å overbevise en demonstrerende forsamling om at det de mener er feil og at det han mener er rett. Lysbakken på sin side har en enklere oppgave, fordi han allerede mener det samme som publikum. Hans oppgave er derfor en annen. Dale vil belære forsamlingen, mens Lysbakken vil inspirere dem til fortsatt kamp mot EUs jernbanepakke.

Disse to forskjellige omstendighetene for de to gir seg videre utslag i de retorisk fagtekniske omstendighetene som stammer fra eller styres av taleren og dens metode.

Dales karakter, ethos, merker vi på publikums reaksjon at ikke er det beste fra starten av. Noen få klapper høflig når han kommer på scenen. Andre talere både før og etter mottok unison applaus og enkelte jubelrop. Dale gjør noen forsøk i talen på å bygge karakter og et sterkere felles ståsted med publikum, uten at det synes å virke særlig bra. Han sier blant annet at han selv er EU-motstander, men likevel for jernbanepakke fire. Han sier også at han og regjeringen satser på jernbane som aldri før, og viser til en vekst i 2019 på ni prosent. Med dette forsøker han å bygge opp både sitt eget og regjeringens ethos som troverdige jernbanevenner.

De få forsøkene på å danne felles ståsted faller likevel igjennom når Dale tidlig i talen skal forklare hvorfor han er for jernbanepakke fire, og sier: «fordi jeg har vurdert hva som ​faktiskligger i forslaga». Implisitt sier han at han har lest og forstått forslaget, demonstrantene har ikke. Et slikt utsagn blir sannsynligvis tolket av demonstrantene som veldig nedlatende. Dale avslutter også talen sin i en lignende stil. Han omtaler da de tre tidligere jernbanepakkene fra EU, som allerede er innført, og sier «det var samme advarslene da, og det gikk tross alt bra». Om ​bra​ er en god beskrivelse av situasjonen på norsk jernbane er det garantert delte meninger om, og særlig i diskursen mellom de som jobber i jernbanen og politikerne som råder over jernbanen er det uenigheter om virkelighetsbeskrivelsen. For selv om retorikken aksepterer at alle saker kan ha to sider, søker den basis for sin argumentasjon i felles oppfatninger som er rådende i samfunnet – doxa (Rosengren, 1998, s. 13–17). Siste setning i Dales tale vitner om en person som ikke lenger tror han klarer å danne noe felles forståelse med forsamlingen: «Derfor håper jeg at huset bak meg sørger for at vi får gjennomført jernbanepakke fire». Han vil ha pakken vedtatt, uansett hva demonstrantene mener. Dale går deretter av scenen til en unison buing.

Lysbakken møtes på en ganske annen måte, med jubel allerede før han har sagt et ord. Hans ethos inn i situasjonen er et helt annet – med bakgrunn i hans standpunkt i saken. Lysbakken går også sporenstreks i gang med å bygge fellesskap med demonstrantene: «Det er godt å være her og stå sammen i begynnelsen av en kamp som vi har tenkt å vinne sammen!».

Videre er det verdt å påpeke hva de to talerne legger mest vekt på i sine taler. Dales tale er preget av logos, hvor han har flere argumenter, blant annet om sikkerhet og anbud. Dales argumentasjon er bygd opp som klassiske enthymemer. Han sier for eksempel at det ikke er grunnlag for å bekymre seg for sikkerhet, for dagens norske regelverk ivaretar sikkerheten nå og i framtiden. Premisset Dale da utelater er at EUs jernbanepakke ikke vil rokke ved det norske regelverket. Problemet med denne typen argumentasjon er igjen tilbake til hva som er rådende doxa blant demonstrantene. Blant dem er oppfatningen at EUs krav til sikkerhet er lavere enn dagens norske, og at innføringen av jernbanepakke fire vil føre til at de norske reglene tilnærmer seg EUs. Premisset i Dales argumentasjon blir altså ikke kjøpt av publikum.

Lysbakkens tale er preget av mer variasjon enn Dales. Kanskje kommer dette som en følge av at Lysbakken kan oppleve de tvingende omstendighetene som mindre begrensende, og mer et rom av muligheter som kan utnyttes. Lysbakken har også elementer av logos-appellerende argumentasjon i sin tale: «Det eneste oppsplittingen, omorganiseringen og den begynnende privatiseringen av jernbanen har gitt er flere direktører og høyere direktørlønner, og vår melding i dag er at pengene ikke skal gå til flere direktører og høyere lønning for direktørene, men til flere tog.». Igjen en klassisk enthymem-oppbygging. Privatisering gir flere direktører og høyere direktørlønninger, ikke flere tog. Verdt å merke seg her er at Lysbakkens tale er mer utsmykket enn Dales. Gjentagelsen av «flere direktører og høyere direktørlønner», som gjør at ordet direktør gjentas fire ganger på kort tid, er et eksempel på det. Lysbakken bruker et mye mer malende språk enn Dale, for eksempel når han omtaler privatiseringens konsekvenser for arbeiderne i jernbanen: «noen skal skvise ut mer profitt på arbeidsfolk sin bekostning». Lysbakken kombinerer altså argumentasjon (logos) med et mer utsmykket språk og større appell til følelsene (pathos) enn Dale.

Situasjonens føringer for actio

De to talernes vidt forskjellige utgangspunkt inn i den retoriske situasjonen får altså følger for hvordan de kommuniserer med sitt publikum. Dale velger en belærende tilnærming, med et mål om å overbevise publikum om at han har rett og de tar feil. Men allerede inn i situasjonen har Dale en svak sak. Demonstrantene har ikke bare gjort seg opp en mening, de har en så sterk mening at de velger å bruke tid på å markere sin misnøye foran Stortinget. Dales allerede svake ethos blir enda svakere når han insinuerer at demonstrantene ikke har satt seg skikkelig inn i saken. Da kommer reaksjonene fra publikum, og Dales logiske argumentasjonsrekker faller under hans troverdighetsproblem.

Lysbakkens utgangspunkt er at han allerede er enig med publikum, og ikke trenger å overbevise dem. Han ønsker snarere å inspirere publikum til fortsatt kamp. Det eneste han eventuelt trenger å overbevise publikum om er at saken ikke allerede er tapt, men at det kan finnes et flertall for deres syn på Stortinget. I denne situasjonen finner Lysbakken rom til en ganske annen framtoning enn Dale. Lysbakken appellerer i mye større grad til følelsene, og bruker et mer utsmykket språk i sin tale. Der Dale markerer avstand til demonstrantene bygger Lysbakken fellesskap.

Aristoteles betegnet også framføringen som viktig. Ikke minst mente han at det ville påvirke hvordan budskapet tas imot av publikum. Uttale, rytme og tonefall spiller inn. Quintilian og Cicero trakk også inn kroppsbevegelser. De peker på at actio er en betydelig del av fremføringen. I boken ​Actiokapitalet​ tar Marie Gelang utgangspunkt i at actio omfatter både kroppens bevegelser og stemmens ulike kvaliteter (Gelang, 2008, s. 24). For å tolke actio er man avhengig av konteksten. Samme gest kan tolkes på forskjellige måter avhengig av hvor og i hvilken situasjon den gestaltes. Actio må også forstås i sin sammenheng, i en kontinuerlig strøm av ulike modaliteter som pågår samtidig (Gelang, 2008, s. 35–36). De ikke-retoriske tvingende omstendighetene er spesielt interessante for studiet av actio. De forestillingene, uttalte eller uuttalte, som ligger i en situasjon påvirker mottakernes tolkning av actio. Innen retorikken kan disse tvingende omstendigheter kalles doxa (Gelang, 2008, s. 32). Tidligere studier fra 1970-tallet viser at kraft, energi, aktivitet og vitalitet er viktig for talerens troverdighet og overbevisningskraft. I nyere forskning forekommer begrep som åpenhet, fasthet, presisjon, avslappning og energi når framgangsrike talere skal beskrives (Gelang, 2008, s. 206–207). Hvilken stil og utsmykning som passer til talen kommer an på den retoriske situasjonens omstendigheter og rådende doxa (Gelang, 2008, s. 131).

Dale kommer opp på scenen og stiller seg bak mikrofonstativet. Gjennom hele talen er det to gester han gjentar. En relativt liten understreking med begge armene, som bidrar til å legge vekt på ulike ord i talen, og at han kontinuerlig beveger hodet og øyekontakten rundt i folkemengden. Stemmen har et visst preg av energi, men kanskje ikke mer enn hva man forventer av en som taler utendørs til en større mengde mennesker. Kun en gang gjør han en større gestikulering, og det er samtidig som han sier «jeg er selv EU-motstander». Da strekker han armene ut til siden, og signaliserer på en måte at han åpner seg. Sannsynligvis gjøres bevegelsen fordi dette også er et av få steder i talen hvor Dale søker å skape et fellesskap med demonstrantene.

Lysbakken kommer opp på scenen, tar mikrofonen ut av stativet, surrer ledningen av stativet og stiller seg helt ytterst på scenekanten. Allerede før han har sagt et ord kan tilhørerne merke at dette blir en ganske annerledes tale enn Dales. Lysbakken har også merkbart mer energi og volum i sin stemmebruk. Ikke at Dale ikke virket engasjert. Lysbakken virker bare mer engasjert. Engasjementet vises også gjennom større gestikulering fra Lysbakkens side. Siden den ene hånden er opptatt med å holde mikrofonen brukes kontinuerlig den andre hånden til å gestalte ulike former som knyttneve, pekefinger og åpen håndflate. Lysbakken legger også inn flere pauser i sin tale. Han ønsker velkommen publikums tilbakemelding, og legger opp til det på utvalgte steder i talen.

Forutsetningene for de to talerne i den retoriske situasjonen får konsekvenser for både innholdet i talene deres, men også i hvordan de framføres. Den som skal inspirere er frampå, bruker høyere volum og viser mer energi. Den som forsøker å belære og overbevise demonstrantene om sitt syn har en tale i lavere stil, og framstår selv også mer tilbaketrukket.

Konklusjon

I denne oppgaven har jeg sett nærmere på to ulike taler framført på en demonstrasjon mot EUs fjerde jernbanepakke. Talene ble framført av en statsråd med ansvar for jernbanefeltet, og en leder for et opposisjonsparti. Gjennom en analyse av den retoriske situasjonen har jeg pekt på hvordan påtrengende problem, retorisk publikum og tvingende omstendigheter påvirker talene til de to. Med et vidt forskjellig utgangspunkt får de også to forskjellige roller på arrangementet.

Deres rolle kommer igjen til syne i hvordan talene er utformet. Statsråden Dale har rollen som overbeviser, og forsøker gjennom en lav stil og fokus på logos-argumentasjon å fortelle publikum at de tar feil og han har rett. Hans svake ethos i situasjonen, nettopp på bakgrunn av hva han mener om saken, gjør det til en vanskelig oppgave. Han klarer heller ikke bygge sitt ethos i talen, noe som kunne vært veien til å virke mer overbevisende. Han virker heller nedlatende, klarer ikke å få publikum over på sin side, og blir buet av scenen. Opposisjonspolitikeren Lysbakkens rolle er å motivere publikum til fortsatt kamp mot EUs jernbanepakke. At han deler mening med publikum styrker hans ethos allerede før han har sagt et ord på scenen. Gjennom talen appellerer han med pathos til følelsene hos publikum ved å holde en tale mer mer utsmykket språk og malende beskrivelser. I tillegg bruker han logos-argumentasjon, som demonstrantene sannsynligvis allerede kjenner, men som bidrar til å skape fellesskap mellom taler og publikum.

De to talernes roller kommer videre til syne gjennom deres actio – framføringen. Den belærende har en relativt rolig stil hvor han går igjennom argumentene han har for jernbanepakka. Den inspirerende taler mer kraftfullt og med mer energi – i stil med den mer følelsesladde og utsmykkede talen. Selv om det hos begge to er god sammenheng mellom deres retoriske situasjon, deres rolle, deres innhold i talen og deres framføring er det nok bare en av dem som i særlig grad lyktes med retorikkens viktigste oppgave: å oppnå det de ønsket med publikum.

Referanser

Andersen, Ø. (1995). ​I retorikkens hage​. Universitetsforlaget.

Aristoteles. (2006). ​Retorikk​. (T. Eide, Overs.). Oslo: Vidarforlaget.

Berge, K. L. (2014). Hva er politisk retorikk? ​Rhetorica Scandinavica​, (66/67).

Bitzer, L. F. (1968). The Rhetorical Situation. ​Philosophy & Rhetoric​, ​1​(1), 1–14.

Bitzer, L. F. (1997). Den retoriske situation. (J. E. Kjeldsen, Overs.). ​Rhetorica Scandinavica​, (3). (Opprinnelig publisert 1968)

Gelang, M. (2008). ​Actiokapitalet: Retorikens ickeverbala resurser​. Åstorp: Retorikförlaget. Kjeldsen, J. E. (2006). ​Retorikk i vår tid: En innføring i moderne retorisk teori​. Oslo: Spartacus.

Rosengren, M. (1998). Doxa och den nya retorikens kunskapssyn. ​Rhetorica Scandinavica​, (8).

Samferdselsdepartementet. (2018a, mai 23). Jernbanereformen [Redaksjonell artikkel]. Hentet 20. november 2018, fra https://www.regjeringen.no/no/tema/transport-og-kommunikasjon/jernbane_og_jernb anetransport/reform-av-jernbanereformen/id2344653/Samferdselsdepartementet. (2018b, juli 3).

Spørsmål og svar om fjerde jernbanepakke [Redaksjonell artikkel]. Hentet 15. november 2018, fra https://www.regjeringen.no/no/tema/transport-og-kommunikasjon/jernbane_og_jernb anetransport/sporsmal-og-svar-om-fjerde-jernbanepakke/id2606760/

Transkribering av to taler fra jernbanedemonstrasjon 11. oktober

Video tilgjengelig på: ​https://goo.gl/Rho3dg

Samferdselsminister Jon Georg Dale

Tid i videoen: 11:50–14:15

[Spredt applaus]

01  Gode alle sammen. Regjeringa er for en sterk og

02  konkurransedyktig norsk jernbane. Derfor satser vi også på

03  jernbanen som aldri før. For få dager siden la vi fram

04  statsbudsjettet, der veksten til jernbaneformål er med ni

05  prosent i 2019. Det viser at det blir fortsatt kraftig

06  satsing på norsk jernbane. Og jeg er selv EU-motstander, men

07  jeg er for jernbanepakke fire. Og hvorfor det?

[Buing fra publikum]

08  Men hvorfor er jeg det? Jo, fordi jeg har vurdert hva som

09  faktisk​ ligger i forslaga.

[Fra publikum: Det har vi og!]

10  Og det er altså sånn at hvis vi ser på forslaga så skal vi

11  fortsatt ha norsk råderett over norsk jernbane.

[Flere i publikum sier nei]

12  Det er Statens jernbanetilsyn som skal føre tilsyn og

13  kontroll. Det er fortsatt slik at den norske regjeringa både

14  vedtar hva slags anbud en legger ut eller om en vil

15  direktetildele i de enkelte tilfellene – hvis en har gode

16  argumenter for det.

[Munterhet i salen]

17  Og det er altså sånn at hvis en hovedargumentasjon om at

18  sikkerheten på norsk jernbane går ned, så mener jeg at det

19  ikke er grunnlag for det, ganske enkelt fordi at det

20  regelverket som nå er på plass ivaretar den sikkerheten som

21  vi i dag har på norsk jernbane, og som vi skal ha på norsk

22  jernbane også i framtiden. Derfor er det sånn at det som står

23  igjen da er hvordan vi skal videreutvikle norsk jernbane. For

24  norsk jernbane taper også konkurransekraft, for eksempel på

25  godstransport. Hvis vi skal få til det så må vi tenke

26  annerledes. Grensekryssende trafikk på harmonisert regelverk

27  er viktig for Norge, fordi vår største havn ligger i Sverige.

28  Fordi mange av våre godstog går over Ofotbanen.

29  Grensekryssende felles regelverk bidrar altså til at norsk

30  jernbane styrker sin konkurransekraft. Derfor trenger vi

31  jernbanepakke fire, akkurat som vi trengte jernbanepakke en,

32  to og tre. Og det var samme advarslene da, og det gikk tross

33  alt bra. Derfor håper jeg at huset bak meg sørger for at vi

34  får gjennomført jernbanepakke fire.

[Buing fra publikum]

SV-leder Audun Lysbakken

Tid i videoen: 23:55–28:20

[Jubel og applaus]
[Tar mikrofonen opp og tvinner ledningen av av stativet]

01  Jernbanearbeidere! Godtfolk! Det er godt å være her og stå

02  sammen i begynnelsen av en kamp som vi har tenkt å vinne

03  sammen!

[Jubel og applaus]

04  Konkurranseutsetting av norsk jernbane er allerede et

05  skandaløst feilsteg. Det eneste oppsplittingen,

06  omorganiseringen og den begynnende privatiseringen av

07  jernbanen har gitt er flere direktører og høyere

08  direktørlønner, og vår melding i dag er at pengene ikke skal

09  gå til flere direktører og høyere lønning for direktørene,

10  men til flere tog. For det er sånn du får bedre jernbane. Du

11  investerer i menneskene, du investerer i materiellet. Du

12  satser ikke på markeder og flere folk på toppen, sant?

[Jubel og applaus]

13  Det å gjenta konkurranseutsetting som

14  privatiseringspolitikken i Norge er, er å eksperimentere med

15  noe som mange andre land har prøvd før oss. Britene har prøvd

16  det. Svenskene har prøvd det. Folk er misfornøyde. Fordi

17  passasjerene har opplevd dårligere tilbud. Fordi de ansatta

18  opplever ​det​ som konkurranseutsetting og privatiseringen

19  alltid handler om; nemlig at noen skal skvise ut mer profitt

20  på arbeidsfolk sin bekostning. Og sånn er det selvfølgelig.

21  For hvis noen skal tjene penger på de bevilgningene og de

22  pengene passasjerene betaler til jernbanen i dag, så må de

23  hentes et sted fra. Og vi ser jo allerede nå at det er

24  vedlikeholdsarbeidere og renholdere i jernbanen som frykter

25  for jobbene sine denne høsten. Det å tråkke på de menneskene

26  som hver dag gjør de viktigste jobbene for å få togene våre

27  til å gå rundt, det er ikke oppskriften på en bedre jernbane

28  i Norge.

[Applaus]

29  SV er mot konkurranseutsetting av jernbanen. SV er mot

30  EØS-avtalen. Jeg mener denne saken er et eksempel på EØS på

31  sitt verste. Det er en abonnementsordning på høyrepolitikk,

32  på markedspolitikk. Men EU sitt jernbanedirektiv,

33  jernbanepakke fire, den burde både folk som er for

34  konkurranseutsetting og for EØS være mot. For dette er et

35  spørsmål om hvem som skal ha makten over jernbanen i Norge.

36  Hvorfor skal vi sette den makten bort til Brussel? Hvorfor

37  skal det knappe flertallet i Stortinget som har vedtatt en

38  veldig kontroversiell konkurranseutsetting av jernbanen frata

39  oss enhver mulighet til å gjøre om på det i framtiden? Hva om

40  vi som er imot har rett? Hva om passasjerene blir

41  misfornøyde? Hva om det går ut over de ansatte, sånn som vi

42  sier? Da må det være et framtidig flertall i norsk politikk

43  sin demokratiske rett å ta jernbanen tilbake, og gjøre om på

44  politikken. Det er det vi kjemper for i dag.

[Applaus]

45  Jernbanepakke fire er tvangsprivatisering av norsk jernbane,

46  og vi kan godt ta varme og sterke og tøffe diskusjoner i

47  huset bak her om det er lurt med privatisering eller ikke,

48  men tvangsprivatisering skal vi i hvert fall ikke finne oss

49  i, og derfor krever vi makten over norsk jernbane selv. Folk

50  i Norge, ikke i Brussel skal bestemme framtiden for norsk

51  jernbane.

[Applaus]

52  Og venner, denne kampen kan vi vinne. Nå er det sånn at hvis

53  KrF blir med oss på laget i denne ene saken, så kan vi snu

54  den politikken Regjeringen foreslår. Derfor gjelder det å

55  mobilisere i dagene og ukene og månedene som kommer, sånn at

56  vi faktisk vinner. Det vi kjemper for er at makten over

57  jernbanen skal ligge i Norge, og at toget skal frakte folk

58  rundt i Norge, ikke overskudd ut av Norge. Lykke til folkens!

59  SV står sammen med dere.

[Jubel og applaus]