Det er omtrent ikke mulig å kjede seg lenger. På toget hører jeg på podcaster, i sofakroken ser jeg morsomme videoer og på do leser jeg. Alt via mobilen min.
Som liten var dobesøk noe av det mest kjedelige. Særlig de som drøyer litt i tid. Jeg husker at vi hadde en filmplakat på doen hjemme. Den var på engelsk, så jeg fikk tiden til å gå ved å oversette den til norsk. Så brukte jeg tid på å sjekke om det var den norske eller engelske varianten som var lengst. Jeg prøvde å finne andre ord som kunne brukes både på norsk og engelsk for å få de to versjonene like lange. Sikkert fin hjernetrim det, men ikke særlig givende for 20. gang.
Når filmplakaten ikke gav underholdning lenger kunne man alltids lese på sjampoflaska. Spennende ingredienser! Snart satt det meste av innholdsfortegnelsen i hodet også. Kanskje på bekostning av tyskglosene jeg hadde pugget? Ellers kunne man alltids ty til ovnen. «Må ikke tildekkes» stod det på den. «Ei saa peittää», den finske varianten, sitter fortsatt.
For all del. Det er helt sikkert sunt å kjede seg iblant. Jeg tror dog at jeg finner plass til det også nå, om enn ikke i like stor grad som før. Likevel er jeg ikke sikker på om det er så nyttig å oversette filmplakater, lese på sjampoflasker eller ovner. Nå fyller jeg i hvert fall mer av tiden jeg før kastet bort med nyttig innhold. Jeg lærer mer, jeg oppdager mer og jeg får flere inntrykk! Så får det heller være at jeg ikke kan innholdet i sjampoflaska utenat.