Øyvind Solstad spurte på Twitter her om dagen:
Hva er din hovedgrunn for å bruke Twitter?
Mitt svar:
Jeg får tilbake litt av troen på menneskeheten.
Her vil jeg gjerne utdype litt mer. På Twitter følger jeg like i underkant av 700 mennesker, og omtrent samme antall følger også meg. Men det betyr ikke at det er de samme folkene jeg følger, som følger meg tilbake. Jeg anslår at omtrent halvparten av de jeg følger ikke følger meg tilbake, og likeså motsatt. På Twitter er det ikke noen utbredt forventning om at hvis jeg følger noen så skal de følge meg tilbake. Det fine med det er at jeg bare følger akkurat de menneskene jeg har lyst til å følge. Mennesker jeg liker, som har noe spennende eller interessant å si.
Jeg ender derfor opp med en strøm av mennesker som stort sett skriver om temaer som interesserer meg. Mennesker som mener mye av det samme som meg, eller i hvert fall klarer å oppføre seg når de diskuterer. Mennesker som irriterer seg over mye av det samme som meg. Mennesker som setter pris på mye av det samme som meg. Mennesker som bidrar med morsomme observasjoner når det er Melodi Grand Prix. De jeg følger på Twitter er kort og godt mennesker som gjør at jeg får tilbake troen på menneskeheten.
Desverre er det andre folk man gjerne møter ute i den ordentlige verden. Folk er de som står helt inntil bagasjebåndet på flyplassen. Folk er de som bruker to parkeringsplasser når de parkerer. Folk er de som presser seg inn på toget før andre slipper ut. Folk irriterer meg, og gir meg ikke tro på menneskehetens fremtid.
Derfor bruker — og elsker — jeg Twitter. På Twitter møter jeg mennesker jeg ikke kjenner, som veier opp for alle de folkene jeg møter og irriterer meg over. På Twitter kan vi irritere oss sammen, og finne de fine tingene i livet isteden.