Mandagnatt
The Incredibles var utrolig. Den var bra. Og kul. Og utrolig.
Lørdag 20. November fikk Wilhelm og jeg endelig surra oss til å få sett denne filmen vi hadde ventet så lenge på. Pixar skulle gjøre det igjen, og jeg gledet meg som en liten unge. Passende følelse, siden dette tross alt går under sjangeren «barnefilm». Da vi entret salen, etter en bedre middag på McDonald’s (BigMac + burger + fries + cola + brownie red. anm.) entret vi salen. Vika var kinoen. Det første som slår meg er at det ikke er et eneste menneske under 15 år å se der inne. Når jeg tenker meg om begynner jeg nesten å lure på om Wilhelm og jeg var de yngste. Men, nei. Det var vi nok ikke.
I filmen møter vi superhelter som Mr. incredible, Elastigirl, Frozone og fler. Etter en serie med stygge ulykker på grunn av superheltenes jakt på forbrytere bestemmer myndighetene for at de ikke lenger får jakte på forbrytere. De må leve som alle andre. De får hemmelige identiteter, og gjemmes bort. Mr. Incredible får navnet Bob Parr, og stues bort som saksbehandler i et forsikringsselskap.
Problemet til Bob er at han ikke klarer å holde seg unna. Han må jakte forbrytere, og er ikke sen den dagen har mottar en beskjed om et oppdrag på en øde øy. Og det er da morroa starter på ordentlig…
Pixar slår igjen til med spektakulære animasjoner. Selvom det kanskje ikke ser så ekte ut som det kunne, ser det utrolig BRA ut! Filmen er igjen spekket med humor, og selvom jeg hadde forventet en mer barnevennlig film enn det vi har sett tidligere tok jeg grundig feil. Denne filmen er rett og slett for skummel for de aller yngste. For de på 10 – 15 er den nok persfekt, men uansett aldersgruppe er dette en stor film!
Plot outline: En familie av skjulte superhelter, som prøver å leve et normalt liv, tvinges inn i kamp for å redde jorden.
Alt-i-alt er The Incredibles en veldig bra film, som absolutt er verdt et kinobesøk.
Trøtt nå. Sove. Snart PaveLAN! Mye å gjøre for tiden. Sove.
